Jesus stiller den store stormen

Det var kveld, og solen var i ferd med å gå ned i varme gylne farger over Genesaretsjøen. Jesus var sliten etter en lang dag der Han hadde hjulpet og velsignet mange mennesker. «La oss seile over til den andre siden av sjøen,» sa Han til disiplene sine, og de klatret om bord i en liten trebåt.

Mens båten gled stille utover vannet, la Jesus hodet på en myk pute bak i båten og sovnet søtt. Plutselig begynte vinden å ule over fjellene. Bølgene slo høyt over kanten, og båten begynte å fylles med kaldt vann. Disiplene, som var erfarne fiskere, ble grepet av panikk og ropte i mørket.

De skyndte seg bak til Jesus og vekket Ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Jesus slo rolig opp øynene, reiste seg opp og så ut over det frådende havet. Han snakket til vinden og bølgene slik en mor snakker kjærlig til et urolig barn: «Vær stille! Fred over deg!»

I samme sekund la vinden seg. Det ville havet ble så rolig og blankt som et nypusset speil, og stjernene blinket mildt på nattehimmelen. Disiplene så på hverandre i dyp forundring og kjente at hos Jesus er man alltid i de tryggeste hender.