David og kjempen Goliat

Langt borte i en grønn dal stod to store hærer overfor hverandre. Blant filisterne fantes det en kjempe som het Goliat. Han var så høy at skyggen hans dekket hele bakken, og rustningen hans skinte som gull i solen. Hver morgen ropte han hånende: «Er det ingen blant dere som tør å kjempe mot meg?» Alle de voksne soldatene var så redde at knærne deres skalv.

En dag kom en ung gjetergutt som het David for å bringe brød og ost til sine eldre brødre. Da David hørte Goliat spotte den levende Gud, kjente han en urokkelig ro i hjertet. «Hvem er denne kjempen som tror han kan skremme Guds folk?» spurte han. Kong Saul ville låne David sin tunge bronsehjelm og sitt sverd, men rustningen var altfor tung for den unge gutten.

David gikk i stedet ned til den sildrende bekken. Der plukket han opp fem glatte, runde steiner og la dem i gjetersekken sin. Med slyngen i hånden gikk han rolig frem mot kjempen. Goliat lo høyt og hånet den unge gutten, men David svarte med klar og stødig røst: «Du kommer mot meg med sverd og spyd, men jeg kommer mot deg i Herrens, hærskarenes Guds navn!»

David la en stein i slyngen, svingte den over hodet og slapp den av sted. Steinen suste gjennom luften og traff kjempen midt i pannen. Kjempen vaklet og falt til bakken med et drønn. Alle forstod den dagen at det ikke er størrelse eller våpen som betyr noe, men hjertet som stoler på Gud.